Ingen skal stå alene på prosjekt

I anledning kvinnedagen snakket vi med Stine Aa. Pedersen, Viktoria Amble Larsen og Stig Rømo fra Betonmast Oslo. De deler historier fra hverdagen ute i prosjektene, reflekterer over kultur og mangfold, og løfter fram grep som gjør en forskjell.

Hvorfor er det slik at kvinner føler at de må slå seg frem med «spisse albuer» for å bli hørt i byggebransjen? Og hva skal egentlig til for at flere kan kjenne på tilhørighet, trygghet og stolthet i en av landets viktigste næringer?

– En vegg av menn i årsrapporten

Daglig leder i Betonmast Oslo, Stine Aa. Pedersen, har vært med helt fra begynnelsen på Betonmast i 2006. Nå leder hun et av de største Betonmast-selskapene, med over 80 medarbeidere og en kvinneandel på 22%. Noe som er godt over snittet i byggebransjen.
I løpet av de årene har samtalen om kultur, mangfold og inkludering endret seg.

– Jeg husker de trykte årsrapportene som lå på bordet i begynnelsen og tenkte at hvis en ung kvinne satt på jobbintervju og bladde i dem så møtte hun en vegg av menn mellom 40 og 50 i blå dressjakker. Da er det lett å tenke: Her er det ikke plass til meg, sier hun.

I dag er perspektivet et annet. 

– Mangfold er mye mer enn kvinneandel, det handler om etnisitet, bakgrunn, livssyn, eventuelle funksjonsnedsettelser samt utdanning og erfaring, sier Pedersen.  

Viktoria Amble Larsen startet som sommervikar og jobber i dag som anleggsleder. Hun hadde ikke sett for seg en karriere hos entreprenør. For henne har det hatt stor betydning å se kvinner i ledende roller.

– Underbevisstheten fanger opp veldig mye. Når du ser kvinner i ledelsen, gjør det noe med hvordan du selv ser på dine egne karrieremuligheter. Det gjør noe med hva man tror man selv kan få til, å se at noen har gått den veien før deg, forteller hun.

Viktoria er også ærlig på at byggebransjen til tider fortsatt kan oppleves som tøff, særlig når du er ny i rollen, og i tillegg er kvinne.

– Jeg er kvinne og en ganske liten kvinne. Jeg tenker at man skal egentlig ikke trenge å komme inn i den bransjen her med spisse albuer, men det hender at man må.

– Vi har alle ulike væremåter, men jeg mistenker at kvinner kanskje trenger å bruke de spisse albuene mer enn det menn trenger, men det bør ikke være sånn, legger prosjektsjef Stig Rømo til.

Stine kjenner igjen problemstillingen.

– Jeg har fått mange råd opp gjennom årene om å være mer som gutta. Det har jeg aldri følt har vært riktig for meg.  Hvis du ikke er deg selv, mister du troverdighet.

Et av grepene Betonmast Oslo har tatt for å styrke trivselen, er å sørge for at det alltid er flere kvinner på samme prosjekt. For Viktoria har dette hatt stor innvirkning på både trivsel og trygghet i arbeidshverdagen. Hun er klar på at det påvirker det sosiale, det uformelle og det som ofte tas for gitt.

– Trivselen min hadde vært veldig annerledes hvis jeg ikke hadde hatt flere av de damene rundt meg, sier hun.

Det handler gjerne om helt konkrete ting i arbeidshverdagen: hvem du kan spare med, hvem du kan ta opp små og store spørsmål med og ikke minst følelsen av å høre til.

– Det er enkelte ting man kanskje ikke har lyst til å ta opp med en mannlig kollega. Da er det fint å ha noen som forstår situasjonen din uten at du må forklare alt», sier Viktoria.

I tillegg er det viktig for det sosiale.

– Det skjer jo mye sosialt i løpet av et prosjekt, og bare det at man skal dra på et julebord og vite at du kan skifte i garderoben sammen med en annen. Du trenger ikke å stå der alene og høre på at det ler og er god stemning i guttegarderoben i den andre enden av korridoren. 

Å sørge for at ingen står alene, verken faglig eller sosialt bidrar helt grunnleggende til trivsel. Det er et enkelt grep, men et som kan ha stor betydning for både arbeidsmiljøet og om folk blir værende i bransjen over tid.

Av samme grunn har Betonmast Oslo etablert et eget kvinnenettverk. De samles en gang i året. Målet er å bygge felleskap og sosiale bånd på tvers av prosjekter og fag.

– Når du er i mindretall, har du et ekstra behov for et fellesskap der du kan dele erfaringer og bygge trygghet, forteller Stine.

Samtalene har spent fra konkrete situasjoner til det faglige og sosiale. Temaer som fødselspermisjon, pensjon, aksjer og stresshåndtering har stått på agendaen. For Viktoria har samlingene også vært en måte å se at egne erfaringer ikke er unike. Det gir i seg selv styrke.

– Når du hører at andre har opplevd det samme som deg, skjønner du at du ikke er rar som reagerte, og at du ikke er alene, sier Viktoria.

Et gjennomgående poeng i samtalen er hvor avgjørende det er at flere tar ansvar for å si i fra dersom de ser eller opplever noe ugreit.

– Det har mye større effekt når det er noen andre som sier ifra. Den støtten er også utrolig viktig. Det å slippe å kjempe din egen sak, og det oppleves helt annerledes – både for den som blir utsatt og for den som blir sagt ifra til, sier Stine.

For Viktoria handler dette om situasjoner som kan oppstå helt uventet i en travel prosjekthverdag.

– Man kan bli ganske satt ut der og da. Litt lammet i øyeblikket. Da er det ikke alltid man klarer å reagere selv. Når en kollega fanger det opp og sier ifra på dine vegne, betyr det utrolig mye

At andre reagerer gir også trygghet senere.

– Da føles det mye tryggere å komme på jobb dagen etter,  når du vet at noen har ryggen din.

Stig, som har mange år bak seg som prosjektsjef, beskriver dette som et leder- og kollegialt ansvar. 

– Er du ung og uerfaren, trenger du støtte og veiledning, uansett kjønn, sier han.

Når flere tar ansvar for å si ifra, bygges en kultur der folk slipper å stå alene og der terskelen for å gjøre det riktige blir lavere for alle.

Små tiltak utgjør til sammen en ganske stor forskjell i hverdagen.

Stig trekker frem et enkelt, men bevisst grep fra sine prosjekter:

– En ting jeg har tatt inn i alle mine prosjekter er at vi snakker ikke jobb i lunsjen. Det er et enkelt tiltak, men da blir man bedre kjent, og det gir en helt annen dynamikk i teamet.

Små valg i hverdagen kan bidra til trygghet, bedre samarbeid og et mer inkluderende arbeidsmiljø. Avslutningsvis kommer et tydelig råd fra Stine:

– Vær nysgjerrig på det som ikke er det første du ser. Ikke se at Viktoria er en kvinne – se hva hun kan, hva hun er interessert i og hva hun bidrar med.

Gjengen fra Betonmast Oslo har noen konkrete råd som du kan ta med tilbake til ditt prosjekt.

• Sørg for at ingen står alene. Å være minst to i en minoritetsrolle senker terskelen for å ta ordet, be om støtte og føle tilhørighet.
• Snakk tydelig om forventninger til adferd og ta ansvar og si ifra på andres vegne om noe er ugreit. Kulturen endres raskere når flere griper inn, ikke bare den som rammes.
• Bygg fellesskap også utenfor fagrollen. Små grep, som å legge bort jobbpraten i lunsjen, styrker lagfølelsen og gjør at man blir bedre kjent.
• Skap møteplasser. Når man er i mindretall i arbeidshverdagen kan samlinger gi støtte, energi og motivasjon.
• Se mennesket, ikke merkelappen. Vær nysgjerrig på kompetansen, motivasjon og potensialet til de du møter. Ikke bare se kjønn, bakgrunn eller andre synlige merkelapper.
• Ikke vent på perfekte løsninger. Mange endringer starter med lavterskeltiltak i prosjekthverdagen.

Denne artikkelen er basert på en podkastepisode av Betonpodden spilt inn i anledning kvinnedagen.

Lytt til episoden her: